Søken etter små storfiskvann

Håpløsheten kommer raskt på bredden av selv de beste store fiskevann når hvert kast bare dekker en ørliten brøkdel av overflaten og øynene dras dit flua ikke kan nå.

Nettopp derfor trekker mange fiskere til mindre vann. Jo mindre jo bedre. Men disse vannene er lunefulle. Bestandene er mindre, mer sårbare og volatile. Kampen om næringen er hard og en ørret må slite for hvert gram i vekst. Små storfiskvann er sjeldne. De kan gå i arv i generasjoner eller bli med en pensjonert fisker i graven. For å finne disse skattene kreves både flaks og dyktighet.

Gastronomi

Hvorfor blir noen små vann storfiskvann? Eller hvorfor blir så mange små vann dårlige fiskevann? Den viktigste faktoren er hurtigheten av ørretens vekst. Den avhenger igjen av tilgangen på mye og god næring. Ørretens førstevalg på tallerkenen er fisk, enten egen eller annen art. Deretter marflo eller andre krepsdyr. Til slutt tar den til takke med bunndyr og insekter.

Ørreter er kannibaler. Så lenge de kan reprodusere så vil de ha tilgang på fisk som næring, når de har blitt voksne og fiskespisende, et sted mellom 0,5 – 1,0 kg i vekt. Derfor er det veksten før dette stadiet som er mest kritisk, når fisken lever på krepsdyr, bunndyr og insekter. Det er tilgangen på næring i dette stadiet som skaper storfiskvann.

Definisjoner

Størrelse er subjektivt. Denne analysen er tilpasset vann der lengste diameter sjelden overstiger en halv kilometer, selv om mange av argumentene er sanne for alle vann. Stor fisk definerer vi som rundt kiloen, når de fleste ørreter er gytemodne og dietten også inkluderer annen fisk. Et vann der gjennomsnittsvekten er på 0,5 kg indikerer en høy andel storfisk. Dette definerer vi som storfiskvann.

Næringskvantitet

God tilgang på næring er essensielt. En stor bestand med høy fisketetthet vil skape stor konkurranse om næringen. Derfor er ørekyte, som er god næring for stor ørret, så skadelig for bestander som ikke allerede har tilstrekkelig med fiskespisende ørret eller annen rovfisk.

Men fisketetthet forekommer også i rene ørretvann, der muligheter for reprodusering er gode og overlevelsesraten blant yngel er høy. Disse vannene kommer inn i en ond sirkel der liten fisk har få trusler og heller aldri vokser seg store nok til at de kan jakte sine brødre og søstre. Dette forekommer gjerne i vann med mange og gode gytebekker som ikke bunnfryser om vinteren.

Viktigheten av bestandstørrelsen har gitt opphav til kildeteorien; at det øverste vannet i et vassdrag med små vann vil ha færrest gytebekker og hardest oppvekstsvilkår, som gir små bestander og dermed størst gjennomsnittsvekt. Kildeteorien er beviselig sann i f.eks. Holmtjønnvassdraget, Blåfjella og Fiskløysvassdraget, Norefjell der kildene har fine ørretbestander men vann lengre nedstrøms er mer overbefolket. Derimot motbevises teorien andre steder, f.eks. i kildene til de kjente Tespvatna, Saltfjellet.

Overbefolkning av ørret kan hindres naturlig av dårlige gyteforhold, bestander av rovfisk (abbor, gjedde, etc.) eller høy surhet i vannet som skaper yngeldød. Men alle disse tilstandene kan også ha fatale konsekvenser for en ørretbestand i et lite vann, om ikke en hårfin balanse opprettholdes. Mer positive tilstander for å øke kvantitet av næring per ørret er dybde og temperatur.

Optimal dybde i et vann vil variere med klimaet. Marflo og andre bunndyr trives best på rundt 2-3 meter. Undersøkelser publisert av Iakob Sømme i Ørretboka viser at størsteparten av marflo oppholder seg på denne dybden. Grunt vann gjør det enklere for ørreten å jakte i flere vannlag, både i overflaten og på bunnen, samt at vannet vil varmes raskere opp om våren.

Temperaturforskjeller

Iakob Sømme påpeker også viktigheten av temperaturen, som i stor grad påvirker det tilhørende økosystemet og energinivået til den vekselvarme ørreten. Sømme kobler temperaturen direkte til ørretens vekst. Han observerer nærmest null vekst når vanntemperaturer er under 4-6 grader, deretter økende vekst opp til en optimal temperatur som varierer fra 15-20 grader. Ved temperaturer over dette vil veksten raskt stagnere, men norske vann holder sjelden så høye temperaturer over lang tid. Lavereliggende vann kan ha gode temperaturer i mange måneder lenger enn fjellvann. Sømme’s fangstundersøkelser viser at dette kan føre til store forskjeller i veksthurtighet, målt ved kjønnsmodning.

En fjellørret vil nå en lengde på 40 cm etter 9-10 år og vil være kjønnsmoden fra omtrent samme tid. Til sammenligning vil en normal ørret fra Mjøsa nå 40 cm i år 5-6. Men det er ikke nødvendigvis en sammenheng med tidlig kjønnsmodning og stor fisk. I Ørretboka påpeker Sømme at liten ørret i overbefolkede vann, såkalte “dvergstammer”, vil ha kort levealder og tidlig kjønnsmodning.

Næringskvalitet

Lav temperatur og treg vekst gjør ørretbestander i små fjellvann ekstra sårbare. Allikevel kan vi finne svært gode fiskevann langt over 1000 moh. Grunnen til det er at fjellvann ofte har høy kvalitet på ørretens næring. Her er det ofte lite forsurende vegetasjon, god ph i vannene og næringsrikt jordsmonn. Dette gir gode levekår for krepsdyr som marflo og skjoldkreps som er en viktig næringskilde for ørreten og i tillegg gir rødfarge til fiskens kjøtt. I tillegg forbindes ofte lave vanntemperaturer med høy surstoffmengde i vannet.

I kombinasjon med riktig dybde, som på Hardangervidda og Kjukkelvidda, Børgefjell, resulterer ofte dette i forhold som gir stabilt høy og langvarig vekst for ørreten. I tillegg har fjellørreten få andre trusler enn kulda, sammenlignet med lavereliggende vann med flere rovfisk, fugler, oter, mink osv.

Gode gener

Det antas at vekst i noe grad også kan kobles til gener. Storørretstammer, f.eks. i Tokke og i Mjøsa, gir generasjoner som når svært høy vekt. I noen tilfeller kan disse trives godt når de overføres til mindre vann, enten ved naturlig forflytning i et vassdrag eller ved menneskelig hjelp. Et godt eksempel er når gruvearbeiderne i Skorovatn på 70-tallet bar fisk fra storørretstammen i Tunnsjøen til nærliggende fjellvann. I dag får man ofte de karakteristiske blanke og «flate» storørretene i små vann i nærheten. Det kan derfor lønne seg å starte søket etter små storfiskvann i nærheten av kjente fiskesteder.

Konklusjon

Storfiskvann skapes av høy vekst hos ørreten. Vekst avhenger av utallige faktorer med ulik påvirkning, hvorav kun noen er belyst i denne artikkelen. For å finne et lite storfiskvann kreves mye flaks og oppofrelse. Sårbarheten i bestandene krever ofte lange gåturer til avsidesliggende vann der få fiskere ferdes. Lykke til med jakten.